Kronikk: Industrien får ikke bostøtte
“Vår landbaserte kraftintensive industri, basert på verdens reneste og evig fornybare energi, er helt avgjørende for det grønne skiftet. Vi må derfor ha bærekraftige kraftpriser, til det beste for industrien, folket og miljøet”, skriver Jan Haugen og Ørjan Normann.
Jan Haugen, leder av elektrokjemisk samarbeidskomite
Ørjan Normann, leder av samarbeidskomiteen for aluminium
Det har aldri vært skrevet mer om kraftpriser i media enn denne høsten og vinteren. Og med de prisene vi har er ikke det så rart. Etter det som må kalles et ramaskrik fra befolkningen har regjeringen kommet med noen høyst nødvendige tiltak for å hjelpe på situasjonen for privatkundene.
Det har kommet flere signaler fra næringslivet, spesielt fra landbruket, om at det også er nødvendig med tiltak der. De har høye strømutgifter og ingen langsiktige kontrakter som beskytter dem.
Men hva med industrien?
Prosessindustrien har langsiktige kontrakter så det går fint med dem, får vi høre. Prisene i Europa vil uansett være høyere enn i Norge, sies det også.
Problemet er bare at det første stemmer bare delvis og det andre ikke hjelper i det hele tatt.
Ja, de fleste har langsiktige kontrakter for en del av forbruket sitt, men ikke alt. Ca. 10 til 30 % kjøpes i spotmarkedet og det betyr mange millioner i økte utgifter. 18. desember skrev Klassekampen om Glencore Nikkelverk i Kristiansand som får en ekstraregning på 100 millioner sammenlignet med et normalt år. For Alcoa er summen 500 millioner. Sitasjonen er den samme i andre bedrifter i en industri der utgiftene til kraft kan være opp mot 30 % av de totale utgiftene, ved «normale» kraftpriser.
En annen utfordring er hvordan kraftkontraktene er bygd opp. Det begynner å bli lenge siden industrien inngikk en kontrakt på hele forbruket sitt i 20 til 30 år med én leverandør. Nå forhandles kontraktene som flere mindre deler av totalforbruket, gjerne med flere forskjellige leverandører og forskjellige tidshorisonter. Det gjør at markedsprisen på strøm så absolutt smitter over på industrien også.
Fordi strøm er så fundamentalt viktig for å få samfunnet til å fungere er det ikke en vare vi kan velge bort hvis den blir for kostbar
Elkem sier de ikke har trygge avtaler i mer enn 4 til 5 år fram i tid. Etter det er frykten at de må ut og forhandle i et enda tøffere marked enn det som er i dag, blant annet på grunn av økende etterspørsel fra nye etableringer og elektrifisering av norsk sokkel.
Til og med i Hydro, som i stor grad produserer sin egen kraft til produksjon av aluminium påvirkes. De driver selvfølgelig, som alle andre, etter bedriftsøkonomiske prinsipper og hvis prisen blir vedvarende høy, kommer det en dag da det er mer lønnsomt å selge strøm direkte enn å bruke den som innsatsfaktor i aluminiumsproduksjon.
Det hjelper heller ikke at prisnivået er enda verre i store deler av Europa. Selv om det er det største og viktigste markedet for industrien i Norge er det ikke sånn at prisene bestemmes der. Det er verdensmarkedet som gjelder og konkurrentene ligger som oftest i land med regulerte kraftpriser, typisk i Asia og Midtøsten.
Ettervirkningene av Covid19 bidrar til at prisene på industrivarer også er høye akkurat nå, noe som gjør at bedriftene nok tåler denne økningen i kraftpris i 2021-regnskapet, men det hverken bør eller vil vare.
Fordi strøm er så fundamentalt viktig for å få samfunnet til å fungere er det ikke en vare vi kan velge bort hvis den blir for kostbar, og nettopp derfor får prisen også konsekvenser for prisen på nærmest alt annet. Det er ikke så lett å merke i det daglige, men det har alltid vært sånn. For eksempel: hvis en matvareprodusent får høyere strømutgifter må butikken betale mer for maten, noe som igjen betyr at du og jeg må dekke det. I tillegg har både butikken og vi strømregninger som skal betales, noe som gjør at problemene øker eksponentielt utover i en hvilken som helst verdikjede. Dette gjelder selvsagt i enda større grad hvis du skal kjøpe deg en ny bil som er slutten på en enda mer kompleks verdikjede, og som i tillegg inneholder store mengder metaller som for eksempel stål, aluminium og kobber.
Får vi ikke dette under kontroll er det vanskelig å se for seg hvordan den eksisterende industrien, som ofte er hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene, skal overleve og ikke minst utvikle seg, og heller ikke hvordan vi skal få til nye etableringer.
Vår landbaserte kraftintensive industri, basert på verdens reneste og evig fornybare energi, er helt avgjørende for det grønne skiftet. Vi må derfor ha bærekraftige kraftpriser, til det beste for industrien, folket og miljøet.
I en tid med pandemi kan det være passende med en sammenligning fra helsevesenet: I tillegg til sosialpolitisk symptombehandling for å komme igjennom den akutte situasjonen denne vinteren, må vi nå i gang med å utvikle en energipolitikk for framtida som behandler sykdommen.
